Norge får grunnlov

På slutten av 1700-tallet vokste Norges utenrikshandel. De solgte trelast til Storbritannia og jern til Danmark. Men Norges bønder klarte ikke å dyrke nok korn, så det måtte de importere fra Danmark. Norge hadde vært i union med Danmark siden 1380. Det var bare de som bodde i byen som fikk drive handel. Sammen med godseierene utgjorde de overklassen. Tjenestefolk, arbeidere og folk uten eiendom var underklassen. Den danske kongen styrte Norge fra København. Han sendte futer, soremskrivere,, amtmenn, biskoper, prester, tollere & offiserer for å kontrollere Norge. Etter den franske revolusjonen var nesten hele Europa i krig med hverandre unntatt Norge-Danmark, som hadde vært nøytrale. Jern og trelast var populært, noe som betydde økonomiske oppgangstider for Norge-Danmark. Mange nordmenn mente at Danmark hadde for stor makt i unionen. De mente at Norge burde få sitt eget universitet og sin egen bank. Da ble "det norske selskap" dannet av norske studenter i Danmark. Norge var et jordbrukssamfunn og bonden ble et nasjonalsymbol. Den største motstanden mot Danmark var blant trelasthandlere på sør & øst-landet. På starten av 1800-tallet var den dansk-norske flåten Europas nest største. Bare slott av Storbritannia, dette bekymret Storbritannia. De var redde for at Norge & Danmark skulle alliere seg med Napoleon, så de kom med et uventet angrep på København i 1807.














Da gav Norge & Danmark fra seg nesten hele flåten sin for å få fred. Etter det allierte de seg med Napoleon. Da stanset Storbritannia tømmerhandelen med Norge og satte opp handelsblokader rundt landet. Norge fikk verken kjøpt eller solgt noe. Ikke engang korn som Norges befolkning var avhengig av. Mange nordmenn bevæpnet båtene sine og drev sjørøveri mot engelskmennene. Fra 1806 til 1814 satt ca. 3000 norske sjømenn i engelsk fangenskap. Norge ble, uten å ville det selv, trekk for alvor med i krigen i Europa. I mars 1808 erklærte den dansk-norske kongen krig mot Sverige. Nå hadde Norge krig på alle kanter. Storbritannia langs kysten og Sverige ved landegrensen. Men få vanlige nordmenn, svensker og dansker ønsket krig, men måtte fordi kongen sa det. Norge begynte å merke handelsblokaden. De slet med sult og sykdom. De verste kampene mot Sverige var i Halden-området. Menn nordmennene klarte å holde dem unna og tilslutt trakk svenskene seg tilbake. Da ble sult og handelsblokaden hovedfokus for nordmennene. Det var verst på øst-landet hvor mange døde av sult. Det var mangel på korn, så de måtte lage brød av bark. Noen år senere kom det flere svenske agenter til Norge for å snakke om en ny union, uten Danmark. De pratet med greve Hermann Wedel Jarlsberg som håpet på å få handelen med Storbritannia åpnet og økt selvstyre. Da skjønte kong Fredrik VI i Danmark at han måtte gjøre noe for å ikke miste Norge. Han forhandlet frem en handelsavtale med Storbritannia som sa at Norge kunne importere korn fra Danmark. Da fikk Norge et lite pusterom i all elendigheten.
I 1812 opphørte handelsavtalen med Storbritannia. Svenskene ble med i krigen mot Napoleon på en betingelse, at de fikk Norge i krigsbytte. Den høsten slo kornhøsten feil igjen og Norge slet med hungersnød. Mange bønder væpnet seg og plyndret kornlagre. I mai 1813 ble den danske prinsen Kristian Fredrik sendt til Norge for og å være skattholder. Han skulle passe på at kornforsyningene økte og at Norge ikke gikk ut av unionen med Danmark.

I 1813 slo prinsen av Sverige, Karl Johan, Napoleon i et stort slag ved Leipzig. De allierte hadde lovt at de skulle få Norge som krigsbytte. Fredrik VI skjønte at Sverige hadde overtaket og skrev i Kiel, 14 januar 1814, at han gav Norge til Sverige. Den avtalen het Kielfreden. Unionen var nå mellom Norge og Sverige. Mange i Norge var imot den avtalen og norske soldater sto igjen ved grensen til Sverige. Kristian Fredrik samlet 21 ledende menn fra Norge på Eidsvoll for å forberede et opprør mot Kielfreden. 10 april 1814 møttes 112 utsendinger fra over alt i Norge på Eidsvoll for å skrive en grunnlov. Det var 57 embetsmenn, 37 bønder og 18 bedriftseiere. Mange av representantene kjente godt til ideene fra den franske revolusjonen. Alle var enige om 2 ting: folkesuverenitetsprinsippet og maktfordelingsprinsippet. De vedtok også trykke- og talefrihet. Det tok dem en måned å skrive grunnloven. Det var mye de var uenig om. Samlingen delte seg i 2; selvstendighetspartiet som ville ha egen konge og være uavhengig og unionspartiet som ville være i union med Sverige. Det var bare menn over 25 år med eiendom som fikk lov til og stemme. Selvstendighetspartiet vant alle de viktige avstemningene og 17.mai samme år ble grunnloven undertegnet. Kristian Fredrik ble valgt til konge og Norge var selvstendig for første gang på 434 år.














Men gleden varte ikke lenge. I juni 1814 kom tyske og engelske diplomater til Norge. De sa at Sverige hadde rett på Norge siden Napoleon var slått. De krevet at betingelsene fra Kielfreden ble gjennomført. Kristian Fredrik sa at han var folkevalgt og bare stortinget kunne avsette han. Det likte Karl Johan dårlig og erklærte krig mot Norge 26 juli 1814. Han hadde bygget opp en stor hær og Kristian Fredrik trakk styrkene sine tilbake. Greve Herman Wedel Jarlsberg hadde hemmelige møter med Sverige hvor han forhandlet frem en union. Stortinget avsatte Kristian Fredrik og Karl XIII ble Norges nye konge. Unionen mellom Sverige og Norge varte fra 1814 til 1905.